Den 1. juli reiser en ung sikh fra Tempelet på Alnabru til Paraguay. Han har fått invitasjon til å delta på International Leadership Conference, som ungdomsrepresentant for Norge.
Til tross for store forventninger til en reise til den andre siden av verden er det mange tanker som går gjennom hodet. Hvordan vil oppholdet bli? Hvem vil jeg bo sammen med? Hva kommer jeg til å oppleve?
Intervju med Sumeet Singh,- Fra Gurdwara Sikh Tempel Alnabru.
Norsk deltaker på International Leadership Conference i Paraguay, juli 2008.
Sumeet Singh Patpatia er en ung mann med mye ansvar for de unge medlemmene i Sikhtempelet på Alnabru, der han bokstavelig talt har vokst opp og trådd sine barnesko. Innimellom sine økonomistudier har han tilbragt mange timer sammen med ungdommene. Gjennom sitt arbeid for tempelet over lang tid nyter han styrets tillit og har svært frie tøyler i sitt arbeid.
Han liker ikke kalle seg selv leder, men med sine mange initiativ, der han har pratet til skoleklasser, gitt presentasjoner ved besøk til tempelet, organisert månedlige møter for de unge, har han uten tvil vist lederevner.
Sumeet forteller ivrig om sin tro:
- Sikhismen som tro, oppsto i 1469 i India (Guru Nanak Født i 1469) som en reaksjon på kvinnediskriminering, kastesystem, klasseskille, prestevelde mm. Denne reaksjonen utviklet seg til en gruppe med moralske oppfatninger om å arbeide hardt og ærlig, bli gode samfunnsborgere og leve et godt familieliv istedenfor å trekke seg tilbake i en munketilværelse.
Til tross for at troen har eksistert i over 400 år er den på mange måter både moderne og tidsriktig. Moderne i kraft av sine begreper om likhet mellom kjønnene og tidsriktig i sin tanke om antidiskriminering . Norske myndigheters krav om likestilling av kjønn i aksjeselskaper blir lett tilfredsstilt i sikhsamfunnet som har både kvinnelig styreleder og 40% kvinnelige medlemmer.
 |
 |
På spørsmål om sentrale begreper i troen svarer Sumeet:
- å se Gud i andre og kanskje fremfor alt å dele med andre, uttrykt i begrepet wand ke chakna."
Begrepet virker enkelt, men å utvikle et bevisst forhold til det krever mye. En større bevissthet om en slik praksis ville gjøre en enorm forskjell i vår verden. Jeg spør meg selv som interjuer: "..hvorfor ikke adoptere dette begrepet, også utenfor sikhsamfunnet, og praktisere wand ke chakna, leve for andre og for helheten! Finnes det noen bedre vei til fred enn dette?"
Sikhismen har hatt mange guruer, men dagens guru er ingen person, men en hellig skrift Guru Grant Sahib, som rommer alle tidligere guruers veiledning og gir svar på alle spørsmål. Skriften har en sentral plass i tempelet Gurduwara Sri Guru Nanak Dev Ji på Alnabru som for øvrig har eksistert i 22 år (etablert i 1984)
Om å være sikh i Norge sier han:
- Det er ingen stor utfordring, trosmessig er sikhismen veldig rasjonell idet den bygger på fakta, kunnskap og kjennsgjerninger og ikke på "overtro". I India vil mange påvirkes ved å påstå at noe er hellig, de fleste nordmenn er kritiske til dette og vil heller lytte til en mann for det han gjør eller sier enn fordi han skal være hellig.
 |
 |
Angående reisen til Paraguay spør vi: Hva var dine forventninger til Global Peace Festival?
- Etter et langt skoleår ville det være godt å slappe av og få andre inntrykk. Invitasjonen var en fantastisk mulighet til å se en annen del av verden og oppleve noe nytt. Men samtidig la tanken på å bo sammen med en fremmed og å sitte å høre mange taler og presentasjoner en liten demper på forventningene. Tid i passkontrollen er alltid et kapittel for seg, men gikk denne gangen meget smertefritt.
Hva opplevde du på GPF?
- Jeg kom tidlig frem og sjekket inn i god tid. Jeg havnet på rom sammen med en deltaker fra Libanon. Begge vurderte vi enkeltrom, men tanken om 50$ ekstra pr døgn gjorde at vi bestemte oss for å "holde ut" med hverandre. En avgjørelse som skulle vise seg å være svært god, idet vårt forhold utviklet seg til et utrolig godt vennskap bare i løpet av et par dager.
Med god tid igjen til arrangementet begynte, gikk jeg en tur for å se meg om. Mens folk mange steder er skeptisk til en mann med turban, ble jeg nesten en kjendis i Paraguay. Ingen hadde sett en med turban og alle ville ta bilde. Det var en interessant opplevelse.
Det som kanskje ga meg et løft var presentasjonene, særlig første presentasjon "One family under God", som virkelig fikk meg til å føle meg hjemme. Presentasjonen var så nær sikhismen, men uttrykt på en annen måte. Den ga meg en følelese av å være hjemme.
Merkelig nok ble jeg også, på en pussig måte, invitert til middag med konferanselederne; både religiøse og politiske ledere. Denne kvelden ble jeg spurt av en mann i korridoren om jeg hadde spist middag, noe jeg svarte bekreftende på. Han spurte litt unnskyldende om jeg ville være med på et møte med lederene. Jeg følte meg litt beæret, svarte ja og tenkte jeg kan jo alltids sitte og høre på. Møtet var interessant og ærefullt, men selv om jeg bare hadde tenkt å sitte og høre på endte jeg opp med å spise en middag til.
På andre konferansedag ble jeg stadig avbrutt. Det er mulig ryktet hadde gått om meg eller kanskje alle trodde jeg var en ekte kjendis eller VIP - "alle" ville i hvert fall ha et bilde. Jeg fikk virkelig oppleve kjendislivet for et par dager.
Før jeg reiste fra Norge var jeg klar over at jeg måtte reise hjem en dag før konferansen var over, og på det tidspunktet tenkte jeg at det ville være ok, jeg ville jo ha fått med meg det meste. Nå, midt i det hele, følte jeg at det var her jeg ville være. I løpet av få dager hadde jeg fått så mange nye impulser og så mange nye bekjentskaper og opplevet så mye glede at å reise nå føltes som en nedtur.
Samtidig med dette var jeg vitne til forberedelsene til en festival som mobiliserte hele nasjonen. Paraguays "Ole Gunnar Solskjær"; Chilabert, var en frontfigur og alt fra politiske myndigheter til grasrota var engasjert. Billetten til Global Peace Festival var det "hotteste" du kunne få tak i - en kø som strakte seg over ti kvartaler for å sikre seg gratis billetter viser populariteten.
Jeg var imidlertid nødt til å reise pga forpliktelse i Norge, men jeg hadde opplevd noe stort og var lykkelig.
 |
 |
Hva gjorde størst inntrykk?
-Presentasjonene var meget interessante og jeg skjønte at dette var noe for meg. Opplevelsen med mennesker fra mange land ga mye. Varmen og atmosfæren var utrolig. 80 nasjoner var samlet, vi var One family under God i praksis. Det var en ny måte å snakke om fred på, der familie og enkeltmennesker spiller en grunnleggende rolle, dette tente jeg veldig på. Alt i alt en utrolig opplvelse som jeg aldri vil glemme.
Kan en slik festival arrangeres i Norge?
- Behov er der utvilsomt, men kanskje må det gjøres med en annen tilnærming. Å snakke om Gud i Norge kan være vanskelig, derfor er det mulig visjonen "One family under God" ikke vil ha like stor appell som mange andre steder. Gud er ikke et offentlig tema. Men uansett er behovet for en verdibasert festival der utvilsomt og det ville glede meg om den kunne realiseres.
Mer informasjon om Sikhsamfunnet på www.sikher.no
Intervju og foto: SM
