Jødisk museum var møtested for årets markering av World Interfaith Harmony Week, torsdag 15.februar
I en globalisert verden med sterk migrasjon, stort antall flyktninger og mange konflikter mellom kulturer, nasjoner og folkegrupper fremsto kveldens tittel «verdensfred gjennom interreligiøs harmoni – samarbeid om felles verdier» som meget relevant.
F.v. Rajwant Singh Patpatia, Basim Ghozlan, Liv Hegle, Linn Claire Feinberg og Bhante Manirathana
Møteleder orienterte om denne FN-uken som har blitt markert siden 2011 da FNs generalforsamling vedtok initiativet til Kong Abdullah II av Jordan om å gjøre første uken i februar til en uke for å fremme harmoni mellom verdens religioner. Generalforsamlingen slo fast at gjensidig forståelse og interreligiøs dialog utgjør en viktig dimensjon i en fredskultur og denne uken er en måte å fremme harmoni mellom alle mennesker uavhengig av tro.
Tenning av lys for fred åpnet kveldens program, akkompagnert av musikk og lesning av hellige tekster.
Første taler, Basim Ghozlan, fra Rabita moskéen og forstander i Det Islamske Forbundet, snakket om «felles verdier – ulik praksis».
-det er religionenes oppgave å skape broer mellom mennesker, bringe menneskene sammen og skape harmoni og fred i samfunnet. Dét er religionenes første oppgave etter det å prise Gud, sa Ghozlan.
-vi er flinke til å snakke om fred, men i verden, og opp gjennom historien, har det faktisk veldig ofte vært kriger og konflikter. Hvorfor er det slik? spør han.
-Jeg mener at det ikke er religionens skyld, men at det er vi mennesker som vrenger og vrir på ting. Det er mennesker som handler på tvers av hva min religion og mine verdier sier.
-Jeg tror at fred er en verdi som er plantet i oss, og som vi er født med alle sammen, uansett hvor vi blir født, hva slags hudfarge vi har, og hva slags religion vi har. Denne felles verdien vi må ta vare på, beskytte og styrke, og snakke om det så ofte vi kan. Slik kan vi bringe fred tilbake til verden, konkluderte Ghozlan.Liv Hegle, prest og norsk seksjonsleder i Areopagos, snakket om «globalisering av religion». Hun viste innledningsvis til to sider ved globaliseringen.
-Noen mener at globalisering fører til mer frihet, toleranse og demokrati, mens andre mener det fører til mer konflikt og uro. Men globaliseringen kan ikke reverseres, den er kommet for å bli, sa Hegle.
Hegle viste også til kirkens respons på utviklingen.
-i 2016 hadde bispemøtet i Den norske kirke som hovedtema «Den norske kirkes forhold til annerledestroende» - et utenkelig tema for et bispemøte for noen tiår tilbake. Men nå ser ledelsen i vår kirketradisjon her hjemme at å forholde seg til å være kirke i mangfoldssamfunnet er annerledes enn det var for en stund tilbake. Derfor vil jeg påstå at trosdialog er ikke lenger en valgmulighet, men en nødvendighet, sa hun.
Hun sa videre
-for bare ti år siden ble dialog diskreditert og sett på med stor mistro. Så kom det en periode da man tenkte at det var for de som var spesielt interesserte. Men i dag er trosdialogen ikke bare er for spesielt interesserte. Det er en nødvendig måte å leve på når vi skal leve sammen. Det er med på å redusere fiendebilder og utvikle vennskap. Og det gir trygghet i egen trostradisjon og egen identitet.
Om dialogen sa hun at det handlet både om å ha et budskap og å være lyttende. Uten et budskap blir dialogen meningsløs. Og en dialog skal være kritisk og realistisk. Hvis dialogen bare blir retorikk, at man skal vøre høflig med hverandre, og er ukritisk, da blir det ingen reell kommunikasjon.
Om egen erfaring sa hun:
-Jeg var uforberedt på hva trosmøter ville gjøre med min egen situasjon. Det førte til en fordypet teologisk søken i og min egen tradisjon, en ny trygghet i min egen tradisjon.
Hegle sier at møte mellom religioner skaper gjensidig påvirkning. Hun henviste til Vårt Land som skrev: «flere norske menigheter markerer fasten. Norske kristne inspireres av muslimenes frimodighet.» -andres trospraksis smitter over. Vi lærer av hverandre.
Tidene forandrer seg og gir oss nye utfordringer. Vi er nødt til å finne måter å leve sammen på til tross for våre ulike ståsteder og vår ulike tro.
Tredje taler, Bhante Manirathana, hovedmunk fra det srilankesiske tempelet Oslo Buddhist Vihara, snakket om «Religion og fred».
Han hevdet at 80 prosent av kriger i verden relateres til religion.
Bhante hevdet imidlertid at dette er et galt bilde. Det er mange krefter som jobber for fred, men de er ikke så synlige i media.
Han hevdet også at media i mange tilfeller gir et galt inntrykk, når partenes religiøse tilhørighet fremheves , fremfor å utdype konfliktenes politiske eller andre årsaker.
Bhante snakket om formålet med religion
-Når vi snakker om religion og fred, må vi først tenke hva formålet med religion er. Han sa at ulike religioner legger vekt på ulike formål. Han nevner formål som: kjærlighet til alle mennesker, å skape fred i verden, finne indre fred og harmoni, dele innsikt og glede med andre og å oppnå frelse.
Han hevdet videre:
-Vi forsøker å skape fred i verden ved å forandre andre, men tenker ikke på å forandre oss selv. Alle tenker på å forandre menneskeheten. Men religioner snakker om indre fred og harmoni og å dele dine egenskaper og evner med andre mennesker. På den måten kan vi skape fred i virkeligheten. Fred skapt på den måten gir stabilitet i det lange løp.
-Man kan beseire tusener av mennesker i krig, men de beste erobrere er de som erobrer seg selv, sier han.
-Alle mennesker opplever negative tendenser, som hat, grådighet og uvitenhet: slike negative tilbøyeligheter kan forvandles til positive egenskaper. Det er en prosess som alle går gjennom hele tiden. Vi kjenner og føler hvordan negative tendenser fører til ubehag. Når vi forvandler negative følelser til positive, har vi noe vi kan dele med andre mennesker.
-Ett formål med religion er å støtte og hjelpe sine medmennesker. Man kan hjelpe med materielle ting, men også med åndelige. Andre har samme følelser som oss. Sett deg derfor i andres situasjon. Nesten alle religioner sier at man må gjøre ting til andres behag og det som er godt for andre.
Bhante avslutter med å sitere fra en bok innen buddhismen som heter Dhammapada: «For aldri kan vel dette skje: at hat tar slutt av mere hat. Av vennlighet tar hatet slutt. Det er en evig lov.»
Lynn Claire Feinberg, skandinavias eneste kvinnelige rabbiner snakket om temaet: «Broer mellom motsetninger»
Feinberg tok utgangspunkt i jødedommens ukentlige tekst, som handler om å bygge en helligdom, og hva som skal til for å bygge den. Der står det: "Og de skal lage for meg en helligdom, og jeg vil ta bolig blant dem".
Hun mener dette handler om å bygge strukturer som kan romme det hellige og hva som skal til for å bringe det hellige hit til jorden.
-alle religioner kan tenkes å være forskjellige slike strukturer, rom, som er der for å hjelpe oss å romme det uendelige, det formløse, det som vi kan kalle Gud.
Hun sammenlignet hver religion med en form for dataprogram for hvordan å gjøre dette. Men dataprogrammer går noen ganger ut på dato og må oppgraderes. Vi lever i en slik tid nå da vi trenger å oppgradere religionene våre, fordi veldig mange av de gamle programmeringene våre handler om å beskytte gruppen, og det er «oss og dere», og vi kan ikke møtes. Og dét er jo ikke et program som funker i dag.
En annen sammenligning er at hver religiøs gruppe har på en måte sin engel. For at det skal skapes fred, må disse englene faktisk også være enige med hverandre. Vi må be Gud om å være så snill å skape fred i det hellige, slik at det kan bli fred her på jorden. Kanskje vi må tenke litt på det også.
Feinberg snakket også om kroppen som en metafor for samfunnet
-Alle mennesker her på jorden er på en måte del av én stor kropp. Vi er som forskjellige organer i den kroppen. Hver av oss må fungere optimalt for at kroppen skal være optimal. Det betyr ikke at vi skal være like, men at vi skal fungere optimalt som den vi er. Kanskje er nettopp dette en metafor for hvordan vi kan bygge broer, ikke sant? At hver religion, hver gruppe mennesker i fellesskap, best kan tjene helheten ved å være den man virkelig er, i det som er viktig for en selv.
Så en utfordrende tanke til slutt:
-Vi kan også bruke denne teksten som en måte å tenke på hva det er jeg kan gi som en offergave av det som er min faste måte å tenke. Tør jeg å slippe noen av mine forestillinger i møte med den andre? Tør jeg å møte det motsetningsfylte med åpenhet og nysgjerrighet, slik at jeg kan bidra til at nye rom kommer til, nye fellesskapserfaringer blir til?
-Dét er kanskje viktigere enn noensinne i vår verden, avslutter Feinberg.
Siste taler var Steinar Murud, leder i Universelt fredsforbund. Han snakket om «Religionens rolle i det 21. århundre»
Han innledet med spørsmålet: hva er religion?
-det handler om å binde noe sammen igjen, og presiserer forholdet mellom Gud og mennesket, eller mer generelt forholdet mellom det opprinnelige idealet og den skapte virkeligheten.
-dette kan være én beskrivelse av religionens rolle; å være en åndelig vei tilbake til Gud eller til det tapte ideal, sier Murud.
Nå er det mange religioner, hvordan skal de forholde seg til hverandre? Murud henviste til historikeren Karl Jaspers som introduserte begrepet aksetiden. Det er en periode på noen hundre år før Kristi fødsel, der mange personer og strømninger, uavhengig av hverandre, bidro til en omfattende åndelig utvikling som førte til et paradigme skifte. Det ble en akse som dreide historien inn i en ny æra, som om det var en slags enhetlig plan, en mesterplan, bakenfor.
Ifølge en slik modell kan vi heller ikke i vår tid undervurdere andre tradisjoner, men må lære av hverandre, som om vi alle er deler av en større plan.
Murud kom også inn på globaliseringen. I møtet mellom kulturer skapes det vanskeligheter, men også muligheter. Det lett å være skeptisk til alt nytt, men når man blir kjent med det så kan man finne verdier man ikke var klar over i utgangspunktet. Dialogen, samtalen for å forstå hverandre, er blitt viktigere enn før. Vi lever side om side og må finne veier til fredelig sameksistens.
Han presenterte også Universelt fredsforbund sin hovedvisjon «en familie under Gud». Menneskeheten er én familie. Det som skaper og definerer familie er foreldre. De som har samme foreldre blir brødre og søstre. Vår oppfatning er at Gud er i rollen som vår «universelle forelder» for hele menneskeheten. Å leve etter en slik oppfatning er forsonende og forenende.
Ideen om Gud som foreldre for hele menneskeheten, ikke bare for vår egen religion og kultur, er et fredsskapende konsept å styre etter.
Til slutt kommenterte han den gylne regel som finnes beskrevet på ulike måter i religionene. Det er «å leve for andre». Prinsipper er ofte enkle, men vanskelig å etterleve. Slik er det også med dette. Disse tre ordene -leve for andre- er så enkle at selv et barn kan forstå det. Det er ikke minst en leveregel for religiøse samfunn i forhold til hverandre og i forhold til verden rundt oss.
Murud avsluttet med et sitat fra Fredsforbundets grunnlegger; Sun Myung Moon, fra en tale på en interreligiøs konferanse i 1985.
“Religioner skulle være opptatt av Guds vilje for verdens frelse, mer enn frelse for enkeltindivider eller for sin egen menighets velferd…
I Guds foreldrehjerte og i Hans store kjærlighet er det ikke noe diskriminering basert på farge eller nasjonalitet. Det er ingen barrierer mellom land eller kulturelle tradisjoner, mellom øst eller vest, eller nord og syd. Gjennom interreligiøs dialog og harmoni skulle vi virkeliggjøre én verden med fred.»
Tekst: Steinar Murud
Foto: Johanna Toresen